Bildet viser Tjeldsundet og Tjeldøya sett fra Ulvikfjellet. Foto: Jan Eilertsen

 

Høvdingesete i Tjeldsund - hva sier sagaen?

Det eneste lokale høvdingsetet som er skriftlig nevnt i sagatekstene er nettopp Sand på Tjeldøya. I Olav Trygvassons saga hører vi om hans kristningsferd til Hålogaland i år 999. På denne turen har han nok kommet godt overens med høvdingen Ogmund på Sand, for videre i sagaen til Olav Trygvasson hører vi i år 1000 om håløygen Ogmund Sande som stod i nest fremste rekke på vikingskipet Ormen Lange under slaget ved Svolder. Denne Ogmund kom fra gården Sand på Tjeldøya.

Neste gang Sand er nevnt i sagaen er år 1138 i «sagaen om Inge Krokrygg». Vi går da inn i norgeshistorien mens Magnus Berrføtt var konge i Norge. Han var den siste av vikingekongene som reiste utenlands på herjinger og tok herredømme over Orkenøyene, Sudrøyene, Man og Dublin, men da han skulle ta hele Irland falt han i et slag i år 1103. Magnus var nok en villmann på flere måter og hadde barn med en rekke kvinner. Da han døde ble det et samkongedømme med hans 3 sønner, Olav, Øystein og Sigurd, sistnevnte med tilnavnet Jorsalfare. Olav døde 1115, Øystein døde 1123 og da Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, 15 år gamle Magnus utnevnt til enekonge. Men da dukka det opp 2 «nye» halvbrødre av Sigurd Jorsalfare og de krevde samkongedømme med brorsønnen Magnus.

Den ene het Harald med tilnavnet Gille. Han var en stor drikkebror og kvinnejeger og med sin elskverdige fremtreden fikk han mange venner. Han lot seg utnevne til konge på Haugating i Tunsberg og fikk stor tilslutning. Magnus gikk med på samkongedømme og de dro begge til Trøndelag og ble hyllet i felleskap. Harald hadde sete i Viken (Oslo) og Magnus hadde sete i Trøndelag. Etter hvert ble det strid mellom de to kongers menn og i august 1134 kom det til åpen strid mellom dem, og Harald måtte flykte til Danmark. I Danmark ble han godt mottatt og samlet etter hvert en stor hær. Vinteren 1134-35 satte dem kursen mot Norge for å vinne tilbake kongemakten.
I januar 1135 overfalt de Magnus i Bergen, og han ble straks lemlestet, blindet, kastrert og satt i kloster på Nidarholm (Munkholmen). Etter dette fikk Magnus tilnavnet Blinde. Harald Gille var nu enekonge og kunne ta opp sitt lette liv med drikk og kvinner i vel et år.
Da dukka det på nytt opp en sønn av Magnus Berrføtt og han krevde også samkongedømme med Harald. Dette var Sigurd Slembe eller Slembedjakn (den slemme diakonen) som han ble kalt, og som i mange sammenhenger blir nevnt i forbindelse med vikingene i Tjeldsund.

Sigurd Slembe dro sommeren 1136 til Bergen og krevde kongemakt av Harald, men ble avvist og måtte rømme Bergen for å berge livet. Men senhøstes kom han tilbake i all hemmelighet og en desembernatt overfalt han Harald til sengs med en "frille" og drepte ham. Sigurd Slembe fikk stevnet ting og ble utnevnt til konge, men på grunn av at han drepte sin bror fikk han folket mot seg. Som siste utvei dro han til Munkholmen og fikk den lemlestede Magnus Blinde ut av klosteret, for å bruke ham som stridsmerke. Folket tok parti med den drepte Harald og Sigurd ble frosset ut og rømte da til Orkenøyene, men også der ble han sendt på flukt.
Han dro tilbake til Norge og sammen med Magnus Blinde flyktet de nordover. Magnus hadde som barn blitt oppfostret på Bjarkøy og han ble plassert der, og bodde gjennom vinteren hos Vidkunn Jonsson, den mektigste høvdingen i denne regionen.

Sigurd og hans menn (over 20 i antallet) holdt seg derimot skjult i en hule i Gljuvrafjord, en av fjordarmene her i området. Snorre sier at fjorden lå ”i Tjeldsund på Hinnøy”. Noe nærmere plassering er ikke mulig å fastslå med sikkerhet ettersom navnet ikke har vært brukt i ettertid. Flere alternativer har vært lansert, Kjærfjorden på Tjeldøya, Fiskefjorden på Hinnøya og Øksfjorden i Lødingen Vestbygd. Alle fjordene har det til felles at de har huler i fjordbotn, men bare Fiskefjorden ligger i samsvar med Snorres benevnelse.
I følge sagaen fikk de mat denne vinteren fra Torleiv Skjappe, Einar, sønn av Ogmund på Sand, og Gudrun, dotter til Einar Areson fra Reykholar.

Sigurd fikk finnene inni fjordene til å bygge ham to båter denne vinteren. Hvor dette fant sted har det også vært spekulert i. Grovfjord med sine lange båtbyggertradisjoner, har i mange sammenhenger vært lansert som mulig sted. Også dette er for dårlig beskrevet i sagatekstene, så det blir bare spekulasjoner.

Sigurd Slembe kom i alle fall godt overens med disse finnene, for de holdt gjestebud for ham, serverte øl og hadde det hyggelige sammen.

Året etter dro Sigurd og Magnus sørover igjen og tok på nytt opp kampen mot barnekongene, sønnene til broren som Sigurd Slembe hadde drept året før i Bergen, og som i mellomtida var blitt utnevnt til konger i samkongedømme. I et slag ved Holmengrå i november 1139 ble Magnus Blinde drept og Sigurd Slembe tatt til fange. Sigurd ble straks etter pint i hjel og lagt i en steinrøys.

Høvdingsete - funn som styrker sagaen.

I 1740-årene fant noen unger en unik gullskatt i lia ovenfor gården Kongsvik. Funnet bestod av gullperler store som stæregg, en rekke små gullblikk med avbilding av en mann og kvinne i omfavnelse og andre små gullgjenstander. Lignende gullblikk ble i 1983 funnet under utgravningen av et av rommene i høvdingehuset på Borg på Vestvågøy, og er utstilt der. Funnet i Kongsvik er det tredje største gullfunnet som er gjort i Nord-Norge og gir en klar indikasjon på at et velstående høvdingsete har vært i området. Se egen omtale under menyen Gullfunnet.

I 1902 fant en gårdbruker på gården Steinsvik en vikinggrav som foruten likrester også inneholdt redskaper og våpen - deriblant det verdenskjente Steinsviksverdet. Sverdet er et kunsthåndverk av ypperste klasse med ornamenter av gripedyr i skjeftet av en legering av sølv, messing og kobber. Den samme typen dyr, utskåret i tre, ble funnet i gravhaugen til Osebergskipet. Eieren var utvilsomt en av de mektigste høvdingene i Nord-Norge på 800-tallet. Originalsverdet befinner seg i Olsaksamlingen i Oslo, og var utstilt på Vikingutstillingen i London i 1980, der det ble regnet som et av de fineste funn fra Vikingtiden gjort i hele verden.
Se egen omtale under menyen Steinsviksverdet.

Denne spennende tidsepoken i historien er grundig beskrevet i bygdeboka ”Fra Steinalderen til 1700-tallet” av Alf Ragnar Nielssen (PHJ/2006)

Nyheter

Få nyhetsvarsler

 

Få epostvarsel hver gang vi legger noe ut!